Julen kom som den alltid gjør. Med lys, musikk og voksne som sier at dette skal bli koselig. De sier det til hverandre. Ikke til meg.

Jeg var ikke hjemme. Jeg var et annet sted. Et sted med pynt jeg ikke har valgt, mat som ikke smaker riktig, og voksne som prøver litt for hardt. De er snille. Det er ikke det. Men de er ikke mine.

Jeg savnet lydene hjemme. Stemmen som sier navnet mitt på riktig måte. Lukten av huset vårt. Små ting voksne ikke skriver i rapporter. Små ting som er hele verden når man er barn.

Holdt som gissel av barnevernet i jula

Jeg fikk gaver. Jeg sa takk. Jeg smilte. Jeg gjorde det barna gjør når de har lært at det forventes. Men det var et tomrom der julefølelsen skulle vært. Et hull ingen pepperkaker tetter.

Alle sa at dette var for mitt beste. Det sier de alltid. Men ingen spurte hvordan det føles å våkne opp et sted du ikke hører til, på en dag som handler om familie. Ingen spurte hvordan kroppen reagerer når savnet sitter i magen og brystet samtidig.

Jeg lurte på om de hjemme tenkte på meg. Om rommet mitt sto som før. Om jeg var glemt litt, bare for å overleve dagen. Jeg lurte på om julen deres også var feil uten meg, eller om de hadde lært seg å late som.

En jul uten ekte kjærlighet

Det var snakk om trygghet. Om stabilitet. Om struktur. Men det var ingen som snakket om kjærlighet. Den typen som ikke kan erstattes av rutiner og turnus.

Julen gikk. Det gjør den alltid. Men noe ble igjen. En følelse av å stå utenfor sitt eget liv. Av å være et barn i systemets regi, ikke i familiens.

Når voksne sier at barn tåler mer enn man tror, mener de egentlig at barna ikke har noe valg.

Jeg tålte det. Men jeg var alene.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.