Barnets beste?

gråtende barn

I Norge er 8.488 barn under offentlig omsorg. Hver dag blir tre barn tatt i akutt, i et lite land med 5,5 millioner innbyggere, en dypt traumatiserende prosess som ofte involverer uniformerte politi, med den stigmatiseringen dette medfører.

Tenk deg dette… hva om vår prosess, der systemets makt brukes til å skille barn og foreldre, skader mer enn det hjelper?

“Barnevernet”, som barnevernet i Norge kalles, har en bekymringsfull historie. Det har blitt brukt til å skille urfolkets barn fra foreldrene sine, frarøve dem sin kultur og sitt språk. Mennesker med religion har hatt barna sine tatt, og barna sine oppdratt i familier med en annen – eller ingen – tro.

På grunnlag av latterlige antagelser, som “det er farlig for barn å spise med hendene” (mine venner fra Afrika kan finne dette morsomt), har foreldre mistet omsorgen. Et eksempel på dette ble beskrevet i filmen Mrs. Chatterjee vs. Norway, og jeg har sett det selv i saksdokumenter.

Tenk tilbake til barndommen din. Var det noe du var mer redd for enn at foreldrene dine skulle forsvinne?

I Norge, og også i Sverige, gjøres dette av systemet.

Statlig godkjent barneovergrep?

Vi vet alle at det er foreldre som ikke er i stand til å gi barna sine et godt liv. Men de fleste foreldre vil, med veiledning og medfølelse, være i stand til å ta vare på barnas behov.

Norge har blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg nesten 40 ganger. I rettssaler blir det argumentert med at det er bedre for barn å vokse opp under barnevernets omsorg. Dette antyder at den omsorgen som staten gir, ikke er tilstrekkelig for å gjøre foreldre i stand til å være gode omsorgspersoner.

Amerikansk forskning viser at barn har bedre utfall når de forblir sammen med familien sin sammenlignet med de som blir tatt i omsorg. For barn under barnevernets omsorg er utfallene dystre; lav deltakelse i arbeidsmarkedet, rusmisbruk og psykiske problemer. En høy andel av dem ender opp som uføre. Med tanke på kostnadene knyttet til omsorgsovertakelser, er det økonomisk fornuftig og moralsk riktig å investere i tilbakeforening. Å opprettholde omsorg utenfor hjemmet koster åtte ganger mer enn i hjemmet.

Hva kan vi gjøre?

Vi trenger å opprette en undersøkelseskommisjon som kan dykke ned i de komplekse sakene og ha mandat til å gjennomføre nødvendige systemendringer. En havarikommisjon.

Vi vil etablere tverrfaglige, nasjonale ekspertteam som skal håndtere potensielle omsorgsovertakelser. Mange lokale kontorer har ikke tilstrekkelig kompetanse.

Vi krever at enhver prosess med omsorgsovertakelse må inkludere en plan for tilbakeforening, i samsvar med barnevernsloven.

Vi vil jobbe for å oppnå bedre kjønnsbalanse i tjenesten. 84 % av personalet er kvinner, og det er nødvendig å inkludere begge kjønn for å oppnå en mangfoldig tilnærming.

Kontinuitet er avgjørende i tjenesten: vi krever stabile, erfarne fagpersoner som ser på hver enkelt som en helhet, uavhengig av etnisitet og sosial bakgrunn. Derfor støtter vi autorisasjonen av barnevernspedagoger.

Tidligere fungerte husmor-/husfarvikarer som støtte i kritiske situasjoner, og dette bør gjeninnføres. Vi ønsker at dette skal gjennomføres som et tilbud med lav terskel over hele landet.

Vi vil skille barnevernet i en rådgivende enhet og en handlingssentrert enhet. Dette vil sikre en mer human og respektfull prosess.

Vanskelige familieøkonomier kan ødelegge en familie, som dokumentert gjennom en rekke selvmordsforsøk. Ved å omfordele ressurser slik at like mye investeres direkte i familiene som i omsorgsovertakelser, sikrer vi sunnere voksne i morgen gjennom investeringer i dag.

Om skribenten: Håkon Rian Mancient Ueland

Barnevernspedagog og terapeut.

Anbefalt for deg