Jeg er en av dem som ifølge barnevernet ikke har omsorgsevne, selv om barnevernet virker heller forvirret når de skal redegjøre for hvorfor. En av grunnene er antagelig at jeg har gitt dem relativt klare, men saklige meldinger om hva jeg synes om jobben de gjør.

Jeg tviler imidlertid ikke på at barnevernet hadde fått medhold om vi hadde akseptert å bli fornedret i Barnevernsnemnda, og derfor pakket vi tingene våre og reiste.

Jeg har ofte tenkt på hva konklusjonen ville bli dersom barnevernet fikk i oppgave å vurdere seg selv, utifra de samme kriteriene de bruker når de vurderer foreldre. Det blir selvsagt hypotetisk, ettersom barnevernet mindre enn noen er i stand til å ha et objektivt syn på seg selv – eller familiene de vurderer og gjerne er i åpen konflikt med. Men når vi ser på resultatene av barnevern der barn i offentlig omsorg gjør det dårlig på de aller fleste områder i livet, ville den eneste fornuftige konklusjonen av en slik vurdering være:

Barnevernet har ikke omsorgsevne.

Familier overkjøres

Man skulle tro at det viktigste premisset når man omplasserer barn, var at barna beviselig ville få det bedre på stedet de plasseres, enn de ville hatt det hjemme. At man med rimelighet kunne hevde at barna ville profitere på omplasseringen.

Slike krav er det imidlertid ingen som stiller, verken i nemnd eller rett. Antagelig fordi det er snakk om en svak gruppe som i liten grad er er i stand til å kjempe for sine egne rettigheter, og som sjelden blir lyttet til. Isteden blir de overkjørt sammen med sine foreldre, som anklages for å kun tenke på egne behov, men som svært ofte er dem som i realiteten kjemper for barnas interesser.

Barna er således en takknemlig målgruppe for alskens tiltak: De godtar hjelp som slett ikke hjelper, fordi de verken har et valg eller en stemme. Riktignok gjør en del barn opprør, men det hører vi ikke så mye om.

Og barnevernet har ingen problemer med at barn som de forsøker å hjelpe, blir straffet hardt når opprøret går over stokk og stein, og utover loven. De stakkars barna som ikke visste sitt eget beste er da mer enn voksne nok til å kastes i fengsel. Mens barnevernet stort sett alltid unngår påtalemyndighetens søkelys.

Omsorgsovertakelser er skadelige

Det er også det som er problemet med dagens barnevern. Man tar barna fra såkalt dårlige foreldre, for å plassere dem i sammenhenger som aldri har vist seg å være bra for barn, og som heller aldri vil bli det. Uansett hvor mange penger man sprøyter inn, uansett hvor fine ord man bruker om den omsorgen som gis, og uansett hvor gode barnevernets intensjoner måtte være.

I 2017 beklaget daværende statsminister Erna Solberg offentlig overgrepene som den norske staten har begått mot den samiske befolkningen. Slike beklagelser kommer alltid på et tidspunkt når det koster forholdsvis lite å komme med dem.

Hvor lenge må vi vente før politikerne erkjenner det som foregår innenfor barnevernssektoren? Antagelig vil det koste for mye om politikerne allerede nå skulle gå ut med en offentlig beklagelse for alle de liv som har blitt ødelagt i barnevernets regi.

Men dersom du i all politisk ukorrekthet skulle smuglese på dette forumet i ledige stunder, Erna Solberg;

Jeg håper du går tilbake og leser brevet som min datter skrev til deg, og at sekretæren din ikke stoppet brevet på forkontoret. Jeg ville også ha ønsket at du hadde tatt imot invitasjonen til å komme til varmere himmelstrøk for å hilse på henne og søsknene.

Flyktninger fra Norge

Vi er ikke de første som flyktet fra Norge på grunn av barnevernet, og vi er heller ikke de siste. Flyktningestrømmen går begge veier, men de fleste holder kjeft om de hundrevis, kanskje tusenvis av norske familier som har søkt tilflukt i utlandet.

Vi kom til en del av verden som også Norge har kritisert for å bryte menneskerettigheter. Men ikke ett ord hører vi fra norske myndigheter om de menneskerettighetene som brytes i Norge.

Skal dere nå snart ta problemene innenfor barnevernsetaten alvorlig?

Barnets beste er svindel

Det er jo også noe med tanken om “barnets beste” som blir fullstendig misvisende i saker der barn tvangsflyttes. “Barnets beste” er etter mitt syn både et bedrag for befolkningen og et selvbedrag for de barnevernsansatte.

For å få dette ned på jorden bør vi helt bort fra ideen om at omsorgsovertakelser gjør noe bra for barn. Mens vi samtidig erkjenner at omsorgsovertakelser likevel kan være et minste onde når det å bo hjemme er umulig, farlig eller av andre åpenbare grunner helt uaktuelt for barnet.

I vår egen sak gav saksbehandler verbalt uttrykk for at omsorgsovertakelse bare var aktuelt i ekstreme tilfeller. Mens praksis viste noe ganske annet.

Når “barnets beste” inneholder den superlative formen av ordet “bra” eller “god”, forledes man til å tro at det dreier seg om noe godt.

Det gjør det definitivt ikke.

“Barnets beste” er en svindel som bør erstattes med begreper som tilkjennegir at omsorgsovertakelser i seg selv er en negativ hendelse, en ekstrem påkjenning og et onde. Som i beste fall kan redusere den totale belastningen på et barn, men som kanskje desto oftere medfører det stikk motsatte.

I en slik dimensjon og forståelse av hva bortplassering egentlig innebærer blir begreper som sakkyndige, blikkontakt, foreldreferdigheter og samspill dessuten fremmede og irrelevante.