Et land våknet til et drap. Tamima Nibras Juhar, 34 år, ble drept på jobb ved en barnevernsinstitusjon. Gjerningsmannen var en 18 år gammel gutt – selv plassert der av barnevernet.
Avisene flommet over med overskrifter, politikere stilte foran kameraene, tårene rant. Fortellingen ble raskt meislet i stein: et hatmotivert drap, et mørkt symbol på ekstremisme. Men hva skjedde egentlig?
Barnevernet skaper tragedien
Hvorfor stilte ingen de ubehagelige spørsmålene – de som peker på staten selv? Bak overskriftene lå en langt mer urovekkende sannhet;
En gutt som trengte hjelp, som ropte om hjelp, men som ble møtt med et system uten evne til å gi reell omsorg. Psykisk syk, ustabil og forlatt i en institusjon uten kompetanse til å håndtere ham.
Da tragedien rammet, pustet samfunnet ut. Endelig en fortelling som kunne forstås. Endelig noen å hate. Men ansvaret lå ikke bare hos én ung mann.
Det lå hos barnevernet, institusjonene, politikerne – og de som sitter med makt og styrer apparatet.
De ble begge ofre av barnevernet
Dette var et system som sviktet både Tamima og gutten. Et system som gjemmer seg bak rutiner, mens mennesker betaler prisen.
Etter drapet ble det arrangert minnestunder. Blomster. Lys. Tårer. Blant blomstene ble gule roser lagt ned – tradisjonelt et symbol på falskhet, svik og Judas.
Et urovekkende emblem på hvordan samfunnet forsøkte å pynte over sitt eget svik. Vi pakket tragedien inn i symboler og kalte det solidaritet.
Begge ble utnyttet
Men tragedien ble også et politisk instrument. De som styrer landet grep hendelsen og brukte frykten og indignasjonen som våpen. Tragedien ble et verktøy for å vinne sympati, mens de systemiske problemene – svikt i institusjoner og manglende omsorg – ble stående uløst.
Denne formen for politisk utnyttelse avslører et samfunn som prioriterer makt og narrativ fremfor sikkerhet, omsorg og rettferdighet. Norge elsker sitt selvbilde – landet av trygghet, likhet og nestekjærlighet.
Spørsmål som krever svar
Men hva slags trygghet er det når voksne kvinner drepes på jobb av personer som staten selv har ansvar for?
Når ansatte i barnevernet må jobbe under livsfarlige forhold – uten tilstrekkelig opplæring, beskyttelse eller systematisk risikovurdering?
Når psykisk syke ungdommer overlates til forfall – og de som skal hjelpe dem, står alene?
Tamima Nibras Juhar, 34 år, ble et offer for et system som sviktet på alle nivåer.
Og den unge mannen – utropt til “nazistgutten” – var ikke bare et monster. Han var et produkt av et system som aldri virket, som aldri tok ansvar, som aldri forstod hva omsorg faktisk betyr.
Hva skjedde med “nazistgutten”? Han ble fjernet. Isolert. Underlagt brev- og besøksforbud. Og så – stillhet.
Vi kan ikke akseptere dødsfall i barnevernet
Ingen svar. Ingen innsyn. Ingen offentlig debatt om hvordan det kunne skje. Det mest urovekkende er ikke drapet i seg selv, men stillheten etterpå. Et land som tørker tårene, lukker øynene – og går videre som om ingenting har skjedd.
Dette sviket må ikke forbli uten konsekvenser.
De som styrer landet, de som har makten til å forme institusjoner, må svare for svikten. For Tamima. For de ungdommene som ikke ble hjulpet. For tilliten som systemet gjentatte ganger har ødelagt.
StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.
