Anders Behring Breivik, mannen som i 2011 utførte de mest grusomme terrorangrepene på norsk jord, vokste opp i et system som svekket ham på en uopprettelig måte. Barnevernet, som skulle vært hans beskytter, sviktet ham på alle nivåer.

Hans barndom, preget av kaos, konflikt og total mangel på stabilitet, burde aldri fått utvikle seg til det helvetet det ble. Men hvorfor ble han etterlatt til å lide? Fordi barnevernet, i sin dypt feilaktige vurdering, valgte å overse hans behov og feilet i å gi ham den hjelpen han desperat trengte.

Barnevernet plasserte Brevik i fosterhjem

Breivik ble født i 1979 i et hjem som allerede var preget av store utfordringer. Hans far forlot familien tidlig, og hans mor, som hadde sine egne kampene å kjempe, var ute av stand til å gi ham den tryggheten og veiledningen han trengte. I stedet ble han kastet ut i en verden av ensomhet og konflikt – en verden hvor han aldri kunne finne sin plass.

Dette skulle vært et varselsignal for barnevernet. Dette barnet, som var på vei til å bli et produkt av sitt forfallne miljø, trengte hjelp. Men hjelpen kom aldri. I stedet ble han plassert i et fosterhjem – et sted som skulle gi ham håp og støtte, men som i stedet forverret hans skjebne.

Barnevernet hørte ikke på Breivik

Hva skjedde med Breivik i barnevernet er ikke bare et personlig svik – det er et dødelig vitnesbyrd om et system som har sviktet millioner av barn i årevis. Barnevernet, som er ment å beskytte barn fra lidelse, viste seg å være en innretning av byråkrati og inkompetanse. I Breiviks tilfelle ble han fullstendig oversett.

Hans behov ble ikke forstått, hans følelser ble ikke anerkjent, og hans smerte ble ignorert. I stedet for å hjelpe ham, isolerte barnevernet ham ytterligere, og fosterhjemmet, som skulle være hans redning, ble en ny arena for hans fremmedgjøring. Han ble aldri integrert, aldri sett, aldri forstått – han ble et barn som ble kastet rundt som en brikke på et sjakkbrett, uten noen som helst interesse for hans menneskelige verdi.

Breivik er et produkt av barnevernet

Hvordan kunne barnevernet, som er ment å være et sikkerhetsnett for barn i nød, være så blindt for det åpenbare? Hvordan kunne de ignorere hans psykiske helse og tillate ham å vokse opp i isolasjon og frustrasjon? Dette er et system som har blitt mer opptatt av sine egne prosedyrer enn av å se det menneskelige ansiktet bak hvert barn. Breivik ble til slutt et produkt av et system som ikke brydde seg.

I stedet for å få den hjelpen han trengte for å bygge sunne relasjoner, ble han overlatt til sin egen fortvilelse og, etter hvert, ekstremisme. Barnevernet sviktet, og denne svikten forvandlet et menneske som kanskje kunne ha fått en annen fremtid til en desperat og bitter skapning, klar til å vende sin raseri mot samfunnet.

Hvorfor ble Breivik ikke sett? Hvorfor ble ikke hans psykiske lidelser fulgt opp på en måte som kunne ha hindret hans ekstreme utvikling? I stedet for å tilby ham hjelp og forståelse, gjorde barnevernet ingenting for å stoppe hans spirale nedadgående reise. Breivik ble overlatt til å utvikle en forvrengt virkelighet, og dette ble ikke bare et resultat av hans personlige traumer, men en direkte konsekvens av barnevernets totale inkompetanse.

Det er på høy tid å konfrontere dette systemet som har gjort mer skade enn nytte. Hvor mange barn skal vi la lide? Hvor mange barn skal bli kastet inn i et system som er mer opptatt av prosedyrer og økonomi enn av å redde de livene som står på spill? Barnevernet har vist seg å være udugelig, og det er umulig å ignorere dette lenger. Barnevernet, som det er i dag, har sviktet sine barn. De som burde beskyttes, forlot systemet mer skadet enn før. Dette kan ikke fortsette.

Barnevernet må legges ned

Barnevernet må legges ned. Ikke om fem år, ikke om ti, men NÅ. Vi kan ikke tillate at flere barn, som Breivik, blir neglisjert og feilsendt til et system som rett og slett ikke fungerer. Det er på høy tid å skape et system som faktisk ser barnet, som møter deres individuelle behov, og som beskytter dem mot den mørke, ensomme veien Breivik ble tvunget til å gå. Hvis vi ikke handler nå, vil flere barn vokse opp i et system som ikke bryr seg, og vi vil ikke bare miste dem – vi vil miste alt håp om at vi kan unngå tragedier som denne.

Vi kan ikke vente. Barnevernet har vært en katastrofe, og det har påført for mange barn uopprettelig skade. Det er på tide å revurdere hvordan vi som samfunn behandler våre mest sårbare. Hvis vi ikke gjør det, vil vi snart stå ansikt til ansikt med flere Breivik-aktige tragedier, og vi vil ha oss selv å takke.