Det ropes fra tribunene, det ropes på pubene og det ropes foran storskjermene. Det norske flagget males i ansiktet. Nasjonalsangen synges med hånden på hjertet.

Folk gråter av stolthet når landslaget vinner. Og hele landet samles rundt én setning: “Alt for Norge!”.

Men kanskje er tiden kommet for å stille et ubehagelig spørsmål: Hva slags Norge er det egentlig vi roper for?

For mens folket jubler over mål, seire og fotballhelter, finnes det et annet Norge:

• Et Norge som er dømt for menneskerettighetsbrudd.
• Et Norge hvor borgere kjemper i årevis mot staten.
• Et Norge hvor familier må reise helt til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg for å få slått fast at norske myndigheter har krenket deres grunnleggende rettigheter.
• Et Norge hvor Grunnloven feires 17. mai – men altfor ofte behandles som pynt resten av året.

Det er lett å elske Norge når Norge vinner

Når Norge vinner en fotballkamp, eksploderer landet.

• Politikere gratulerer.
• Kommuner flagger.
• Mediene fyller forsider og sendinger.
• Kjendiser jubler.
• Folket roper: Alt for Norge!

Men hvor er den samme nasjonale mobiliseringen når Norge taper i menneskerettighetsdomstolen?

• Hvor er flaggene da?
• Hvor er statsrådene?
• Hvor er de store overskriftene?
• Hvor er folkemengdene som krever at norske myndigheter faktisk følger loven?

Det er påfallende stille. For den norske nasjonalfølelsen ser ut til å være sterkest når den er behagelig.

Vi elsker å snakke om Norge som en rettsstat. Vi liker dårligere å snakke om hva som skjer når rettsstaten svikter.

Grunnloven er ikke en supportersang

Grunnloven § 2 slår fast at Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Grunnloven § 92 er enda tydeligere: “Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.”

• Ikke når det passer.
• Ikke bare når det er enkelt.
• Ikke bare når det er politisk bekvemt.

Det står at statens myndigheter SKAL respektere og sikre menneskerettighetene. Det er et rettslig påbud.

Likevel har Norge gjennom en årrekke blitt konfrontert med alvorlige menneskerettslige problemer på områder som barnevern, tvangsadopsjon, familieliv, fengsling, psykiatri, tvangsbruk og offentlig myndighetsutøvelse.

Norske myndigheter har altså ikke bare et moralsk ansvar for menneskerettighetene. De har en grunnlovsfestet plikt til å respektere og sikre dem.

Problemet er at Grunnloven altfor ofte hylles i festtalene – og glemmes når enkeltmennesket står alene mot staten.

Norge kan reglene i fotball men hva med reglene i rettsstaten?

I fotball er vi kompromissløse:

• Er ballen ute, er den ute.
• Er det straffe, krever vi straffe.
• Er dommeren dårlig, roper hele nasjonen.
• Er det urettferdig, skal avgjørelsen granskes fra alle kameravinkler.

Men når et menneske hevder at staten har krenket grunnleggende rettigheter, blir reaksjonen ofte en annen.

Da blir systemet plutselig komplisert.

• Da må vi “ha tillit”.
• Da må vi “vente på prosessen”.
• Da må vi “se saken fra flere sider”.

Da kan mennesker bruke år av livet sitt på å kjempe mot kommuner, direktorater, departementer og domstoler.

• Tenk om vi hadde akseptert samme standard i fotball.
• Tenk om dommeren kunne nekte å vise opptaket.
• Tenk om VAR-rommet kunne hemmeligholde vurderingen.
• Tenk om den som klaget, selv måtte bevise hva dommeren hadde sett.
• Tenk om samme lag kunne tape den samme saken igjen og igjen – men likevel fortsette som før.

Ingen fotballsupporter ville akseptert det. Men når det gjelder menneskerettigheter, forventes borgerne altfor ofte å gjøre nettopp det.

“Alt for Norge” kan ikke bety “Alt for staten”

Her ligger den farligste misforståelsen. Å være glad i Norge betyr ikke å forsvare norske myndigheter uansett hva de gjør.

• Det betyr ikke å tie når staten krenker mennesker.
• Det betyr ikke å stemple kritikere som bråkmakere.
• Det betyr ikke å tro at norske systemer automatisk har rett fordi de er norske.

Staten er ikke Norge. Norge er menneskene.

• Barna.
• Foreldrene.
• De syke.
• De innsatte.
• De funksjonshemmede.
• De som står alene mot systemet.
• De som varsler.
• De som nekter å tie.

De som må bruke år av livet sitt på å kreve de rettighetene Grunnloven allerede sier at de har. Ekte patriotisme er ikke blind lydighet mot staten.

Ekte patriotisme er å kreve at staten er verdig landet den representerer.

Et land måles ikke i antall fottballseire

Det er flott at Norge vinner fotballkamper. Det er flott at folk samles. Det er flott at flagget vaier. Men et lands storhet avgjøres ikke på en fotballbane.

Den avgjøres i hvordan landet behandler et barn som ikke blir hørt.

• En familie som blir splittet.
• En syk person som ikke får hjelp.
• En borger som møter en offentlig forvaltning med enorme ressurser.
• En innsatt som er fullstendig avhengig av staten.
• Et menneske som står alene mot makten.

Det er der rettsstaten testes. Ikke når tribunene er fulle. Men når rettssalen er tom. Ikke når alle jubler. Men når ett menneske roper om urett – og ingen vil høre.

Kanskje vi bør rope litt mindre – og kreve litt mer

Neste gang tusenvis av nordmenn reiser seg og roper: “Alt for Norge!” bør vi kanskje spørre: Alt for hvilket Norge?

• For Norge som merkevare?
• For Norge som fotballnasjon?
• For Norge som selvbilde?
• Eller for Norge som rettsstat?

For dersom vi virkelig mener alt for Norge, må det også bety:

• Alt for Grunnloven.
• Alt for rettsstaten.
• Alt for menneskeverdet.
• Alt for barna.
• Alt for familiene.
• Alt for dem som står alene mot makten.
• Alt for retten til å bli hørt.
• Alt for et Norge som faktisk følger de reglene landet krever at andre skal følge.

For det er enkelt å rope “Alt for Norge” når Norge scorer. Den virkelige prøven kommer når Norge bryter menneskerettighetene.

Da er det ikke stillhet Norge trenger. Da trenger Norge borgere som tør å rope enda høyere.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.