Den 12. og 13. august i år gikk nok en ulovlig rettsbehandling for Salten- og Lofoten tingrett i den langvarige og svært omstridte barnevernskandalen i Bodø. Dette til tross for at Norge igjen ble dømt i EMD i en tilsvarende barnevernssak for bare litt over to måneder siden.

Foreldrene vant saken i Hålogaland lagmannsrett allerede i 2018, og fra dag én har foreldrene blitt nektet fullt innsyn i saken. Og ikke nok med det – over hele sakskomplekset henger et meget ekstraordinært forhold: 13 anker i sakskomplekset er tatt inn til behandling i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Før foreldrene kunne få innblikk i hva som skulle behandles i tingretten 12. og 13. august, startet saken med noe som i seg selv fortjener kritisk oppmerksomhet: Retten avsa kjennelse om referatforbud.

Samtidig har Bodø kommune selv skriftlig oppgitt en begrunnelse for fratakelse av foreldreansvar som reiser den samme prinsipielle problemstillingen som EMD nettopp har domfelt Norge for.

Det betyr ikke automatisk at referatforbudet er ulovlig. Norsk rett åpner for at domstolene under bestemte vilkår kan begrense offentlig gjengivelse fra rettsforhandlinger, blant annet av hensyn til privatliv og barn. Men lovlig adgang til å begrense offentligheten betyr ikke at enhver begrensning er uproblematisk – tvert imot.

Når saken gjelder en langvarig konflikt om svært inngripende offentlig myndighetsutøvelse, inngrep i familielivet og grunnleggende rettssikkerhet, blir offentlighetens kontrollfunksjon desto viktigere.

For hvem skal kontrollere makten dersom offentlighetens mulighet til å fortelle hva som skjer i rettssalen begrenses?

Offentlighet er en del av retsstaten

Offentlig rettspleie er ikke pynt på rettsstaten – det er en del av selve rettssikkerheten.

Domstolloven bygger på offentlighet som utgangspunkt. EMK artikkel 6 og SP artikkel 14 beskytter prinsippet om offentlig rettergang, samtidig som det finnes adgang til nødvendige begrensninger blant annet av hensyn til barn og privatliv. Dette skillet er helt avgjørende.

Barnet skal beskyttes men det betyr ikke at myndighetsutøvelsen automatisk skal skjermes fra offentlig kontroll.

Et referatforbud er et inngrep i offentlighetens mulighet til å videreformidle hva som faktisk skjer i en norsk rettssal. Derfor må inngrepet ha hjemmel, ivareta et legitimt formål og være begrunnet ut fra de konkrete forholdene.

Det bør også spørres om hensynet kunne vært ivaretatt gjennom et mindre omfattende inngrep.

Beskytt barnet – ikke systemet

Ingen seriøs kritikk av offentligheten i barnevernssaker kan overse barnets rett til privatliv. Et barn skal ikke måtte betale prisen for en konflikt mellom foreldrene og myndighetene.

Navn kan anonymiseres, helseopplysninger kan skjermes, private familieforhold kan beskyttes og identifiserende opplysninger kan underlegges referatbegrensninger.

Men dette er noe annet enn å skjerme spørsmål om hvordan offentlige myndigheter har brukt sin makt.

• Hvordan har Bodø kommune opptrådt?
• Hvilke begrunnelser er gitt?
• Hvordan er dokumentasjonen behandlet?
• Hvordan er barnets syn vurdert?
• Hvordan er foreldrenes innsigelser håndtert?
• Hvordan er nødvendigheten av fortsatt inngrep vurdert?
• Hvordan er EMK artikkel 8 anvendt?

Dette er spørsmål av legitim offentlig interesse. Og akkurat i denne saken blir de enda mer alvorlige på grunn av det som skjedde i Strasbourg bare litt over to måneder tidligere.

Norge ble dømt 9. juni 2026

1. juni 2026 avsa Den europeiske menneskerettsdomstolen dom i L.L. og P.L. mot Norge hvor Norge ble dømt for krenkelse av EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv.

Saken gjaldt fratakelse av foreldreansvar og adopsjon etter omsorgsovertakelse. Et av forholdene som gjør dommen særlig interessant i forhold til barnevernskandalen i Bodø, er behandlingen av foreldrenes fremtidige bruk av rettssystemet.

I den norske behandlingen var det blant annet lagt vekt på risikoen for at foreldrene skulle innlede nye rettslige prosesser dersom barnet fortsatte å bo i fosterhjem. EMD reagerte på dette.

Det prinsipielle poenget er fundamentalt:

• Foreldres utøvelse av sine prosessuelle rettigheter kan ikke uten videre brukes mot dem. Det burde være elementært i en rettsstat.
• Retten til å få sine menneskerettigheter rettslig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol er en rettssikkerhetsgaranti.
• Retten til å bestride myndighetenes fremstilling er en rettssikkerhetsgaranti.
• Retten til å kreve en offentlig avgjørelse prøvd er en rettssikkerhetsgaranti.

Det kan ikke snus på hodet slik at borgerens bruk av disse mekanismene i seg selv blir et argument for enda mer inngripende tiltak.

Så kommer Bodø kommunes egne skriftlige opplysninger

Det er her barnevernskandalen i Bodø blir særlig alvorlig. Bodø kommune har selv skriftlig oppgitt en begrunnelse for fratakelsen av foreldreansvaret som reiser den samme prinsipielle problemstillingen som den ferske EMD-dommen.

Dersom foreldrenes fortsatte rettslige kamp, påfølgende anker til EMD, søksmål eller andre forsøk på å få myndighetenes handlinger prøvd er blitt tillagt negativ betydning ved spørsmålet om foreldreansvaret, oppstår et svært alvorlig menneskerettslig spørsmål:

Har Bodø kommune brukt foreldrenes utøvelse av lovlige prosessuelle rettigheter mot dem?

Og dersom svaret er ja: Hvordan kan dette forsvares etter EMDs dom av 9. juni 2026?

Dette kan ikke avfeies som en prosessuell detalj. Det går rett inn i kjernen av forholdet mellom statsmakten og borgeren.

En rettsstat kan ikke gjøre en rettsprosess om menneskerettigheter til et problem

Tenk over konsekvensen dersom dette prinsippet aksepteres. Foreldrene mener myndighetene har gjort alvorlige feil. De krever innsyn, de går til domstolene, de krever at en rettskraftig dom om tilbakeføring blir respektert og de nekter å gi opp fordi de mener inngrepet mot familien er urettmessig.

Hvis myndighetene deretter bruker nettopp denne prosessaktiviteten som et argument mot foreldrene, oppstår en nærmest perfekt rettssikkerhetsfelle:

Jo mer foreldrene forsøker å kontrollere statens maktutøvelse, desto mer kan selve kampen brukes som argument for ytterligere inngrep. Da blir retten til domstolsprøving i verste fall illusorisk.

Borgeren får formelt lov til å kjempe mot staten, samtidig som kampen kan få negative konsekvenser i saken borgeren forsøker å få prøvd. Det er vanskelig å forene med grunnleggende rettsstatsprinsipper.

13 anker til EMD

Så kommer et ytterligere forhold som gjør saken ekstraordinær. Etter det opplyste er 13 anker knyttet til dette sakskomplekset tatt inn til Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Når 13 anker fra det samme langvarige sakskomplekset faktisk er tatt inn til behandling i Strasbourg, bør omfanget alene føre til alvorlig refleksjon.

For EMD skal ikke være Norges ordinære barnevernsdomstol. EMD skal ikke administrere norsk barnevern og EMD skal heller ikke fungere som en fjerde ordinær rettsinstans. EMD skal være det siste menneskerettslige sikkerhetsnettet når de nasjonale mekanismene ikke har løst spørsmålet.

Derfor må det spørres:

• Hvordan har én barnevernssak kunnet generere 13 anker som etter det opplyste er tatt inn til EMD?
• Hva er de menneskerettslige spørsmålene?
• Hvorfor har de ikke blitt løst nasjonalt?
• Hvordan har norske myndigheter håndtert dem?
• Og har de nasjonale rettssikkerhetsmekanismene fungert slik de skal?

Hvor mange ganger skal en familie måtte gå til EMD?

Det er et spørsmål som norske myndigheter burde være mer opptatt av enn hvem som stiller det. Dersom en familie gjennom en årrekke fortsetter å bringe spørsmål om myndighetsutøvelsen inn for domstoler og internasjonale menneskerettighetsorganer, finnes det minst to mulige forklaringer:

Den ene er at familien nekter å akseptere ulovlige avgjørelser.

Den andre er at man fra før vet at dommere i Norge ikke bryr seg om dommer fra EMD. I denne saken ser vi at norske dommere ikke bryr seg om norske dommer når foreldrene vinner.

Alt er så ulovlig at dommerne ikke vil ha noen snakk om de ulovlige rettssakene som har pågått i barnevernskandalen i Bodø, derav kjennelsen om referatforbud i denne saken om foreldreansvar.

Offentligheten må kunne undersøke begge muligheter. Det er nettopp derfor åpenhet er så viktig.

Og så starter rettssaken med referatforbud

Sett disse forholdene ved siden av hverandre.

9. juni 2026: Norge blir dømt i Strasbourg for krenkelse av EMK artikkel 8 i en sak om blant annet fratakelse av foreldreansvar og adopsjon.

EMD reagerer blant annet på behandlingen av risikoen for foreldrenes fremtidige rettslige prosesser.

12. august 2026: En ny runde i den langvarige barnevernskandalen i Bodø starter i Salten- og Lofoten tingrett.

Bodø kommune har selv skriftlig oppgitt en begrunnelse for fratakelsen av foreldreansvaret som etter det opplyste reiser den samme prinsipielle problemstillingen.

Kombinasjonen av at sakskomplekset etter det opplyste allerede har generert 13 anker som er tatt inn til EMD og at rettsbehandlingen som startet 12. august i år startet med referatforbud, er en kombinasjon som må tåle kritiske spørsmål.

Hva var det nødvendig å skjerme?

Igjen må det understrekes: Et referatforbud kan være både nødvendig og lovlig. Barnets privatliv kan begrunne sterke begrensninger.

Men nettopp derfor må spørsmålet stilles konkret:

• Hva skulle beskyttes?
• Hvorfor var referatforbud nødvendig?
• Hvor omfattende var forbudet?
• Kunne barnet vært beskyttet gjennom anonymisering?
• Kunne helseopplysninger og andre sensitive opplysninger vært skjermet?
• Kunne konkrete deler av forhandlingene vært underlagt referatforbud, mens spørsmål om kommunens og andre offentlige aktørers myndighetsutøvelse fortsatt kunne omtales?
• Ble mindre inngripende alternativer vurdert?

Det er ikke et angrep på domstolen å stille disse spørsmålene – det er demokratisk kontroll.

Fratakelse er et av de med alvorlige inngrepene

Dette handler heller ikke om et bagatellmessig forvaltningsvedtak. Barnevernsloven § 5-8 oppstiller vilkår for fratakelse av foreldreansvar og krever særlige grunner som tilsier at tiltaket er nødvendig for å ivareta barnet. Og over dette ligger EMK artikkel 8.

Staten må kunne rettferdiggjøre alvorlige inngrep i familielivet. Jo mer inngripende tiltaket er, desto større blir betydningen av et forsvarlig beslutningsgrunnlag, en konkret begrunnelse og en reell forholdsmessighetsvurdering.

Derfor blir Bodø kommunes skriftlige begrunnelse så viktig.

• Hva var egentlig årsaken til fratakelsen av foreldreansvaret?
• Hvilken betydning ble foreldrenes bruk av rettslige prosesser tillagt?
• Ble klager, søksmål eller forsøk på å få saken prøvd betraktet som et problem?

Og dersom det skjedde: Hvordan mener Bodø kommune at dette lar seg forene med EMK artikkel 8 etter L.L. og P.L. mot Norge?

EMD-dommer skal få konsekvenser i Norge

EMD-dommer er ikke akademiske dokumenter norske myndigheter skal lese, arkivere og deretter fortsette som før. Menneskerettighetene gjelder også mellom EMD-dommene.

Når EMD identifiserer svakheter ved norsk praksis, må lærdommen få konsekvenser i kommunene, barnevernet, nemndene og domstolene. Ellers får vi et absurd system hvor Norge blir dømt, lover forbedring, fortsetter som før og venter på neste dom. Og det kan ikke være ambisjonen til en rettsstat.

Offentligheten er ikke fienden

Det finnes en forestilling i vanskelige offentlige saker om at mindre innsyn skaper mer ro. Det kan like gjerne skape mer mistillit.

Når alvorlige beskyldninger mot offentlig myndighetsutøvelse møter lukkede dører, taushet og begrensninger i hva offentligheten kan få vite, forsvinner ikke spørsmålene. De blir derimot desto større.

• Hvis Bodø kommune har handlet riktig, bør kommunen tåle at handlingene legges frem i full offentlighet.
• Hvis barnevernet har hatt gode faglige og rettslige grunner, bør de kunne dokumenteres.
• Hvis domstolene har behandlet saken korrekt, bør de prinsipielle sidene ved behandlingen tåle offentlig debatt.

Og hvis referatforbudet var nødvendig for å beskytte barnet, bør det være mulig å forklare hvorfor man har en barnevernssak når barnet selv ønsker å komme hjem.

Dette er ikke bare en Bodø-sak

Dette handler til slutt om noe langt større enn Bodø kommune og én familie. Det handler om hva slags rettsstat Norge ønsker å være.

• Når staten bruker sin mest inngripende makt mot en familie, må kontrollen være sterkest – ikke svakest.
• Når foreldre fratas foreldreansvaret, må begrunnelsen tåle kontroll.
• Når foreldrene bruker domstolene, skal retten til rettslig prøving respekteres.
• Når kommunens egne dokumenter reiser en problemstilling som EMD nettopp har dømt Norge for, må dette undersøkes.
• Når 13 anker fra det samme sakskomplekset etter det opplyste er tatt inn til EMD, bør norske myndigheter stille spørsmål ved hvordan situasjonen kunne oppstå.

Og når en norsk domstol begrenser offentlighetens mulighet til å referere fra behandlingen, må også den avgjørelsen tåle kontroll.

Beskytt barnet – ikke matksystemet

Den prinsipielle skillelinjen er egentlig enkel: Barnets identitet skal beskyttes, barnets helseopplysninger skal beskyttes og barnets private familieforhold skal beskyttes.

Men offentlig myndighetsutøvelse skal ikke av den grunn få immunitet mot kritisk kontroll. Når staten griper inn i familielivet, må inngrepet tåle dagslys.

Når en kommune ber om eller forsvarer fratakelse av foreldreansvar, må begrunnelsen tåle dagslys.

Når norske myndigheter møter den samme menneskerettslige problemstillingen som Strasbourg nettopp har kritisert Norge for, må håndteringen tåle dagslys. Og når en domstol begrenser offentligheten, må også begrunnelsen for begrensningen tåle dagslys.

For rettsstaten eksisterer ikke først og fremst for de enkle sakene. Den settes på prøve når konflikten er stor, påstandene alvorlige og myndighetenes egen maktutøvelse bestrides.

13 anker til EMD er ikke et argument for mindre kontroll, en fersk EMD-dom mot Norge er ikke et argument for mindre kontroll og en omstridt fratakelse av foreldreansvar er ikke et argument for mindre kontroll. Det er argumenter for at rettssikkerheten må tas på største alvor.

Derfor bør spørsmålet etter rettsdagene 12. og 13. august 2026 ikke bare være hva som skjedde inne i Salten- og Lofoten tingrett.

Spørsmålet må også være: Hvorfor skulle offentligheten begrenses i å fortelle om det?

Det er ingen tvil om at barn skal beskyttes, at familielivet skal beskyttes, at retten til en rettferdig rettsprosess skal beskyttes, at retten til domstolsprøving skal beskyttes. Men samtidig skal også offentlighetens mulighet til å kontrollere makten beskyttes.

En rettsstat viser ikke sin styrke ved hvor effektivt den kan lukke døren når spørsmålene blir ubehagelige – den viser sin styrke ved hvor mye kontroll den tåler når maktutøvelsen virkelig blir satt på prøve.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.